Prostitusjon oslo old

prostitusjon oslo old

Den store forskjellen er den store tilgangen som nå er på kilder. Systematisering og digitalisering har vært viktig, men det er fortsatt en lang vei å gå før alt interessant arkivmateriale er tilgjengelig for publikum.

Det har vært mye flytting i de siste generasjonene, så mye ubrukt kildemateriale ligger i lokalarkivene — statsarkivene eller byarkivene. Tilgang til informasjon om hva som finnes i arkivene er viktig, men alt trenger ikke være søkbart på nettet. Jeg har tidligere tatt to semestre med slektsforskning ved Høgskolen i Volda, hvor jeg har arbeidet med ett av mine fire oldeforeldrepar.

Min spesielle agenda er å få vridd slektsforskningen fra den farslinjemanien som finnes. I slektsbøker skrives det til og med at slekten døde ut fordi det ikke var noen sønner. Det er jo absurd når man tenker på hvor usikker mannslinjen er. Jeg har derfor i år lansert noen morslinjeprosjekter. Jeg har to døtre og tre barnebarn som har fem ulike morslinjer.

Det synes jeg er en fin start på slektsforskning. Det er også viktig å ha et primært mål og sette seg inn i metode, så jeg har som mål å få disse fem kvinnene til å følge sine morslinjer tilbake til og året for kvinnestemmeretten, og til for å se hvordan det var å være kvinne da.

Ofte er det lite «kjøtt og blod» å finne om kvinner i kilder som skifter og skjøter. Å finne oldemødrene i underskriftskampanjen i og om de brukte sin stemmerett i det første stortingsvalget de hadde skrevet under på at de ønsket, er en engasjerende oppgave. Svaret kan finnes i lensmannsarkiver eller valgprotokoller i kommunearkivene. Jeg har et hollandsk navn, det var spennende å vite det. Det var ikke uvanlig med hollandske navn i Farsund, den sørlandsbyen der jeg vokste opp, men navnet kom ikke direkte fra Holland.

Min farfar var født svensk, og farsslekten har brukt samme navn tilbake til årene da de kom fra Holland til Sverige, og med sikkerhet et par generasjoner tilbake til tallets Holland. Da Gustav Adolf ville grunnlegge Göteborg, inviterte han hollandske og svenske handelshus til byen som fikk privilegier.

Hollenderne var kjent for sine talenter innen handel og kanalbygging, og som kjent har Göteborg kanaler i dag. Min stamfar i Sverige var gullsmed og forretningsmann. Det legges lokk på en god del som det etter nåtidens kriterier egentlig ikke er grunn til. Det har nok vært mye skamfølelser, men hva de døde følte, kan vi ikke gjøre noe med.

Det er viktig å bli bevisst på at ting endrer seg, både synet på samfunnet og forhold mellom mennesker. Vi er langt borte fra den tidens statiske sosiale forhold. Jeg er genetiker av profesjon og har alltid sagt at vi ikke eier våre gener, spesielt ikke når vi gir dem videre. På samme måte eier vi ikke våre slektsopplysninger. I den grad de kan dokumenteres, ligger de der. Jeg er veldig mot å holde kortene til brystet.

Det er viktig å dele informasjon, bortsett fra om nålevende personer. Men det er ikke alltid lett å finne så mye. Min mormors mor var gift med en lensmann og stortingsmann og fikk ti barn med ham.

Likevel finner vi lite om hennes liv i arkivene. Hun giftet seg om igjen da hun var 47 år, levde kun i fem år til og døde i Jeg har bare funnet to trekk som var personlige, det ene var at hun skrev under på stemmerettskampanjen noen måneder før hun døde.

Det andre er at jeg har funnet oppføringer i folkebiblioteket i Statsarkivet i Kristiansand om hvilke bøker hun hadde lånt. Hun hadde blant annet lest Lajla av J. Det er viktig når man vil finne informasjon om kvinner å lete på utradisjonelle steder.

Vi arbeider aktivt med kildepublisering. Vi samarbeider med Riksarkivet og Mormonkirken med folketellingen fra og er drivkrefter bak den pågående registreringen og publiseringen av folketellingen i samarbeid med Byarkivet. Gravminner er en viktig database Slekt og Data står bak. Vi har også kurs og brukergrupper for ulike slektsprogrammer.

Slekt er et sosialt emne som mange tenner på. Hver fjerde lørdag har vi åpent hus hvor en rekke betalingstjenester som Ancestry og ArkivDigital er tilgjengelige for bruk. Vi har også mange fine databaser. ISlekt og Data legger vi vekt på kildekritikk, og vi holder kurs i gotisk håndskrift slik at kildene kan forstås av flere.

Har det betydning for din identitet? Jeg er en nysgjerrig person og hadde en spesiell tilknytning til min farfar, som hadde samme navn som jeg — og til min mormor. Jeg var første barnebarn hun hadde sett, det første var i Amerika.

Mormor og morfar var lærere, men han døde i spanskesyken i og hun ble sittende igjen med 7 barn. Hun fortalte lite om seg selv, men lærte meg andre ting. Fra tidlig barndom var jeg med henne i skolestua i den lille todelte skolen hvor hun var lærer i en menneskealder, i Eikvåg og Loshavn ved Farsund. Derfor har jeg en helt spesiell følelse for disse flotte stedene. Farfar kom som sjømann til Farsund der jeg vokste opp, gikk i land der, tok styrmannseksamen og seilte ut i mange år.

Han la opp sjølivet før krigen. Vi hadde nær kontakt, og det var stas at jeg var oppkalt etter han. Vi gikk godt sammen. Filmskaperen Nina Grünfeld har laget flere filmdokumentarer om sin far Berthold Grünfeld. Nå er hun i gang med ny film som handler om det jødiske barnehjemmet i Oslo der blant annet faren vokste opp. Psykiateren Berthold Grünfeld var den uredde samfunnsdebattanten som ifølge kona alltid så fremover og aldri snudde seg tilbake. Først i en alder av 72 år valgte han å søke i historien, bak navnet på den ukjente moren hvis navn sto på fødselsattesten hans.

I statsarkivet i Bratislava, hovedstaden i Slovakia, fant han historien om en barndom han hadde fortrengt. Om den jødiske moren Friderika som ble prostituert og som endte i nazistisenes utryddelsesleir Sobibor.

Om de katolske fosterforeldrene og flukten fra nazistenes forfølgelse, til det jødiske barnehjemmet i Oslo. Hele livet hadde han sagt at moren ikke var viktig for ham, at hun bare var en abstraksjon, et symbol. Det tror ikke datteren Nina på. Nina Hasvold Meyer som var bestyrerinne på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble en ny morsfigur for Berthold Grünfeld.

Som utdannet barnepsykolog fra Berlin og med et sterkt, vinnende vesen, er det liten tvil om at hun fremsto som et forbilde og en god veileder når de avgjørende livsvalgene skulle tas. Så valgte Berthold også å oppkalle sin eneste datter etter henne. Kontrasten mellom den sterke Nina og moren Friderikas tragiske skjebne ble forsterket gjennom Bertholds søk etter historiske svar i en vond fortid.

Berthold hadde en sterk jødisk identitet som alle som kjente ham eller møtte ham før eller siden ville bli eksponert for. Det kunne være i form av at han fortalte jødiske vitser eller siterte utpreget jødiske forfattere. Han var stolt av sin jødiske bakgrunn og likte nok å identifisere seg med den akademiske tradisjonen som fulgte en del jødiske miljøer. Hvert år når Nobelprisene ble delt ut i Stockholm telte han med fryd opp hvor mange av vinnerne som hadde jødisk bakgrunn.

Å se ham da var som å bevitne et skadefro barn som gjorde pek mot Hitler og Holocaust. Men Berthold var aldri religiøs. Han var det vi kanskje kan kalle en kulturell jøde. I så måte var røttene viktig for hans identitet. Betydningen av hans biologiske familie derimot, tror jeg endret seg over tid. Han hadde nok en realistisk tilnærming til denne dramatiske starten på livet. I og med at han ikke vokste opp hos sin biologiske mor, men i en katolsk fosterfamilie i Bratislava, har han svært få minner av henne.

Etter krigen ble det klart at hun med all sannsynlighet hadde blitt drept i Shoa tilintetgjørelsen , slik nesten alle Slovakias jøder ble. Å lete i arkiv lot seg vanskelig gjøre under kommunisttiden. Da vi kom til Bratislava i for å lage filmen Grünfeld ukjent opphav, hadde de nettopp åpnet arkivene og digitaliseringen var så vidt begynt. Først da fikk vi en bunke med historiske dokumenter som fortalte oss om en dramatisk, jødisk kvinneskjebne gjennom et brennende Sentral-Europa på tallet, frem til som var det store utryddelsesåret for Slovakias jøder.

Nei, Berthold var et utpreget nysgjerrig menneske. Når han tidligere hadde vært avvisende til tanken og ideen om å lete i sine røtter tror jeg det handlet mer om indre demoner.

Kanskje hadde han skyldfølelse over at han ikke hadde tatt initiativ tidligere? Kanskje var han engstelig for hva han ville finne, eller hva han skulle bruke den nyervervede kunnskapen til? Hva om han fant familie i live — hvordan ville det påvirke livet hans nå? Berthold var nysgjerrig men han likte ikke store forandringer. Kanskje fryktet han nettopp det. Men da initiativet kom fra meg sa han ikke nei.

Han syns det var fascinerende og spennende. Ikke minst fikk han bekreftet mange av de antagelsene han hadde hatt. Jeg tror den vissheten ga ham en slags ro. Den katolske fosterfaren Jan Molnar, som han møtte igjen én gang på tallet, fortalte Berthold at moren hans hadde vært en «fallen kvinne».

Måten det ble sagt på, eller tiden dette skjedde i gjorde at Berthold nok skammet seg over henne. Han «diktet» opp ulike alternative historier, både om henne og sin ukjente, navnløse far. Etter at vi fikk sannheten svart på hvitt, ble han stolt.

Moren hans gikk fra å være et anonymt ludder til å bli en modig, frittalende jødinne som i politiets nærvær bannlyste Hitler og Slovakias fascistiske president Fader Tiso. I hans forståelse og fortolkning av henne ble hun en enslig mor uten utdannelse, en arbeidsløs jødinne uten bopel, en pike fra shtetlen landet som prøvde lykken i storbyen, men som ble utnyttet og til slutt drept av fordommer og nazismen. Da filmen kom ut vekket den mye positiv oppmerksomhet.

Berthold opplevde blant annet å bli stoppet på gaten av folk som ville snakke med ham. Det syntes han var rørende og fint. Han så hvilken betydning hans åpenhet hadde for andre. Det gjorde ham ekstra stolt. Anger var aldri en del av bildet. Ingen bør presses eller påtvinges en historie de ønsker å komme bort fra.

Determinismen, eller bli ved din lest -tankegangen er kanskje av de største åk mennesket har måttet bære med seg i vår kultur. Arvesynden bør være et for lengst tilbakelagt kapittel. Det bør være en menneskerett å få bryte opp, velge sin egen vei, se fremover og gå videre. Mange har nok opp igjennom historien vært preget av skam, kanskje mer tidligere enn i moderne tider hvor vi har større grad av åpenhet og toleranse, men også i dag er det mange som skammer seg over forhold i familien sin.

Jeg tror skam er lammende og skadelig. Jeg tror den sementerer seg i kroppen og at den i verste fall går i arv. Min personlige erfaring er at innsikt og kunnskap er beste motmiddel mot skam. Det er som med trollet; det sprekker i møtet med sola og lyset.

Når mange i dag velger å bedrive slektsforskning tror jeg dette i hovedsak skyldes tre forhold. Teknologien og digitaliseringen har gjort informasjon tilgjengelig på en helt annen måte. Med økt levestandard, levetid og bedret helse har vi tid og overskudd til å grave i historien. Hva er da bedre enn å grave i sin egen historie? I vår tid står individet sterkt.

Å kjenne vår individuelle historie er blitt som en kartlegging av selvet. Sist, men ikke minst, tror jeg at åpenhet og toleranse gjør det legitimt også å søke i den vanskelige historien. Fortrengte og dramatiske familiehistorier vil i ettertid kunne fremstå som eksotiske og spennende. Jeg er egentlig ikke så opptatt av slekt som sådan, men mer av hva slekten gjør med oss. Man kan kanskje påstå at det er to sider av samme sak, men det er den historiske konteksten som opptar meg.

Hvilken tid levde disse menneskene i? Hvilke holdninger, verdier og realiteter måtte de forholde seg til, som ga dem motstand og hindringer i livet men også muligheter? Hvilke valg tok de og hvordan formet det dem, og ikke minst — på hvilken måte har deres liv og livsvalg påvirket etterkommerne? Nylig var jeg i Auschwitz med min datters ungdomsskoleklasse. I utstillingen siteres den spansk-amerikanske filosofen og forfatteren George Santayana med uttalelsen; « De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den».

Jeg tror at ved å bedrive slektsforskning lærer vi mye, både på et individuelt narsissistisk nivå, men også om samfunnet, slik det var før og slik det er blitt. Ikke minst tror jeg vi lærer om det å være menneske.

All tilegnelse av innsikt og kunnskap er berikende, også den som omhandler vår egen familie. Å forstå hvordan hendelser henger sammen og hvorfor mennesker valgte som de gjorde kan hjelpe oss i å forstå våre egne valg. Den forståelsen og kunnskapen tror jeg bidrar til økt mellommenneskelig toleranse, — og sagt med litt svulstige ord; — en bedre verden!

Les mer om kilder her: Digitaliserte kilder Oslo byarkiv. Antons fortelling finner du også i Tobias   Voldsløkka i bydel Sagene er et av hovedstadens nåværende friområder som i årenes løp har vært underlagt store planer og endringer. Opprinnelig var mesteparten av områdene utenfor Kvadraturen,  ja områder vi i dag som en selvfølge tenker på som Oslo sentrum og by,  bymark.

En byløkke var en jordbrukseiendom for byens borgere, et område med dyrkbar mark som ble satt til side for å forsørge den tilhørende byens befolkning. Løkkene ble leid ut til enkeltpersoner som betalte gjennom en løkkeskatt. Det ble ført nøye registreringer over hvem som leide og hva de betalte i såkalte løkkeskattprotokoller. I Oslo byarkiv har vi slike protokoller tilbake til tallet. Voldsløkka var ikke en del av denne bymarka i egentlig forstand, og ble derfor ikke tatt med i oppmålingen og tegnet opp da Stadskondoktør Patroclus von Hirsch lagde kartet over «Christiania by og dens marker» i og Allikevel fungerte løkken på Bjølsen praktisk talt som en løkkeiendom.

Etter hvert som befolkningen økte, ble det mer og mer vanlig å selge byløkkene til privatpersoner. I løpet av tallet ble flere av og flere omgjort til landsteder, og utover på tallet ble det vanlig å utparsellere tomter fra løkkene. Det er derfor få slike områder i hovedstaden som er bevart, annet enn som navn på områder og gater, slik som blant annet Bislett, Bolteløkka og Majorstuen.

Voldsløkka er et av få eksempler på slike områder som er bevart, og det er ikke bare tilfeldigheter som har gjort at denne gamle løkken har forblitt uten permanente bygninger helt fram til i dag. I ble løkken, som da var kjent som Dambraaten av Bjølsen gård, forpaktet til overretssprokurator N.

Dagens navn — Voldsløkka — stammer altså fra løkkens første private eier. Det har blitt reist ulike bygninger på Voldsløkka. Wold fikk bygget en arklåve, en låve med et utbygg som strekker seg opp fra takflaten, kalt en ark, på området. Denne sto intakt fram til , da den ble flyttet til Ekeberg fordi Uelands gate skulle føres frem. I brant dessverre arklåven til grunnen, som den siste bygningen i verden av sitt slag.

Det har også blitt reist nødbrakker på sletten. For å hjelpe byens hjemløse, ble de såkalte Arctander-brakkene satt opp i og Det var stor bolignød i Kristiania på denne tiden, men verken da eller senere har det blitt bygget permanente bygninger på Voldsløkka.

Arctander-brakkene ble imidlertid stående mye lenger enn de i utgangspunktet var tenkt til å gjøre. Grunnen til at den gamle byløkken aldri endte opp som boligområde er ikke først og fremst fordi man ønsket seg et område til rekreasjon eller idrett, men fordi det siden årene var planlagt å bruke området til en banetrasé mellom områdene Grefsen og Bestum.

Denne strekningen skulle binde jernbanesystemene i øst og vest sammen. Planen ble imidlertid aldri gjennomført, men områdene der ringbanen var tenkt — blant annet Voldsløkka — var båndlagt i mange år. Av denne grunn forble Voldsløkka et åpent område, fritt tilgjengelig for rekreasjon, jogging og organisert idrett.

Vinteren og våren ble det erklært storkrig mot rottene i Oslo og Aker. Sjelden hadde man sett så mange rotter som da. Men hvordan skulle krigen vinnes? Derfor må kampen organiseres … Kampens effektivitet står og faller med samtidigheten og tilslutningen», het det i planen for storkrigen mot rotteplagen i Oslo i Norsk Forening til Utryddelse av Rotter og Oslo Gårdeierforening hadde i felleskap nedsatt en komite høsten som under sin dødelige logo over skulle samle by og land til en gigantisk mønstring for å ta rotta på rottene.

Rottekrigens «stab» var fullstendig klar over at i en slik krigføring gjaldt det å tenke strategi. Kanskje inspirert av store kriger ville Rotte-komiteens «generaler» slå til masivt på alle fronter til samme tidspunkt. Men først skulle «fienden» sultes ut. Gårdsrom skulle ryddes og rengjøres og matavfall fjernes.

Etter en uke skulle så angrepet settes inn. Da ville rottene angivelig være så sultne at de tok til takke med de dødbringende åtene som ble lagt ut. Planen ble utarbeidet og trykt i 10 eksemplarer. Kommunen, byens foreninger, firmaer og næringsdrivende ble invitert til å delta økonomisk og praktisk — og responsen var overveldende. Oslo kommune bevilget Kresne rotter, sjuke hunder Den Byen ble delt inn i 47 distrikter, med gjennomsnitt eiendommer i hvert disktrikt.

I distriktene langs havna inngikk brygger og skip, og langs bygrensa ble de tilstøtende delene av Aker tatt med. I hvert distrikt ble det så opprettet en giftstasjon hvor gårdeiere kunne hente ut giften for så å legge den ut samme dag. Giften som ble benyttet gikk under navnet «Cito». Nærmere 18 kilo ble fordelt — i Aker 15 i Oslo. Giftmassen var sterilisert og nedlagt i hermetikkbokser i størrelsen en halv til to kilo. Men noe gikk galt. Byens rotter var rett og slett for kresne, og flere eksemplarer vraket gifta.

Men byens hunder og katter var ikke fullt så godt vant som rottene i kosten. Straks etter giftutleggingen kom det inn meldinger om at hunder og katter hadde fått i seg giften og blitt sjuke eller strøket med. På tross av dette sa komiteen seg fornøyd med krigen, og med giften. Under rasjonell rotteutryddelse vil det alltid være nødvendig å prøve seg fram, og «anvende flere slags preparater for å tilfredsstille rottenes vaner og smak», slo komiteen fast. De klagene som kom inn over giften, og det faktum at rottene i enkelte tilfeller ikke ville ha åtet, hadde sammenheng med at gårdeierene ikke hadde fulgt bruksanvisningen nøye nok, ble det hevdet.

Oppryddings- og utsultingskampanjen hadde dessuten ikke blitt fulgt over alt, og til og med på selve utleggingsdagen hadde det kommet inn meldinger om at en rekke leieboere hadde matet villduer i gårdsrommene. Ikke rart da at rottene nektet den nye kosten! Likevel tydet rapportene på at krigen hadde hatt sin effekt.

Tabugass på slaktehuset Rottekrigen i hadde gitt et økonomisk overskudd på Disse pengene ble avsatt i et fond som skulle benyttes til fremtidig utryddelse av rotter, og organisasjonen fikk nå navnet Rotteutryddelsen. Samtidig hadde det meldt seg private aktører som ønsket å ta del i rottebekjempelsen.

Slakterhuset på Grønland var et av de stedene i byen hvor rotteplagen var særlig stor. I selve salgshallen hadde kultlaget under betonggulvet sunket henimot 30 centimeter. I dette tomrommet hadde rottene et utmerket tilholdssted. I ble Slaktehusets rotteproblem kjent på byen, og en rekke private firmaer som drev med profesjonell rotteutryddelse tok derfor kontakt med Slaktehuset. Et av firmaene var det såkalte «Tabukompaniet» som hadde gode referanser fra både inn- og utland, deriblant fra det finske presidentpalasset.

Med såkalt «Tabu-gass» kunne Slaktehuset bli kvitt sitt problem, hevdet Tabukompaniet. Slaktehuset fant imidlertid tilbudene for dyre, og meddelte firmaene at det ønsket å foreta utryddelsen selv, med egne folk og med gift. Helserådet presset dessuten på, og anbefalte Slaktehuset, som sorterte under Torgdirektøren, å benytte seg av den ekspertise Rotteutryddelsen hadde i slike saker.

Slaktehallen, og byen forøvrig, ble imidlertid ikke kvitt rotteproblemet. Det ble gjort enkeltforsøk opp gjennom tallet på å gjøre leiegårder og offentlige institusjoner frie for rotter. Men like raskt som de forsvant, like raskt kom rottene tilbake. Under krigen vedtok Helserådet å igangsette utrydding av rotter etter et premieringssystem der det ble utbetalt 25 øre pr.

Men dette monnet i bare liten grad. Rottekrig og tyskertøser I ble det vedtatt en rottelov som ble stående etter frigjøringen i motsetning til mange andre lover som ble opphevet, og som påla kommunene å foreta minst en rotteutryddelse enten hver vår eller høst.

Denne ordningen ble opprettholdt i hvert fall til opp på tallet. I skulle det fordeles 1,2 millioner rotteåter a 8 gram rundt omkring i byen. Pakkingen måtte av hensyn til giftens virkning foretas i løpet av seks dager, og jobben med å pakke ble overlatt til innsatte på Hovedøya fangeleir. De såkalte «tyskertøsene» — kvinner som hadde forrådt sitt land ved å ha hatt kjærlighetsforhold til tyske soldater under krigen — skulle stå for pakkingen og blandingen av gifta.

Den rottdrepende giften som ble benyttet var strandløk, et preparat innkjøpt fra New York til godt og vel tre dollar kiloen. Løken ble blandet med 60 deler mel, 10 deler fett, fem deler sukker, fem deler røkt sild og 10 deler skummet melk.

Det foreligger ingen rapporter fra denne tiden, slik det gjør fra rottekrigen i , om hvor effektiv disse årlige kampanjene var. Rottebestanden ble nok vesentlig redusert, i og med at rottekrigene ble årvisse. Men vi vet jo i dag, at rottene er blant oss, kanskje like mange som på tallet.

Det er ikke mange arkiver i Oslo byarkiv som er eldre enn midten av tallet, men en del strekker seg lengre bakover i tid. Arkivet etter Oslo Hospital er et av disse arkivene, og er overraskende komplett tilbake til første halvdel av tallet. Noen dokumenter går helt tilbake til tallet, og under arbeidet med disse eldste dokumentene ble det gjort et sjeldent funn. Et utklipp fra en håndskrevet bønnebok fra før reformasjonen i er blitt del av innbindingen til Oslo Hospitals jordebok for Bønneboken har vært i bruk i det katolske Oslo, godt mulig i gråbrødreklosteret som ble omgjort til Oslo Hospital umiddelbart etter reformasjonen.

Jordeboken er en fortegnelse over hospitalets eiendommer omkring i Norge, og art og mengde naturalia som de skulle betale inn til hospitalet årlig. Gjengangere er malt, smør og rugmel. Jordeboken var derfor et viktig dokument som skulle tåle bruk. Etter reformasjonen var de katolske bønneskriftene og liturgiske bøkene ikke lenger aktuelle, de ble snarere ansett som ugudelige. Mange av dem var skrevet på slitesterk pergament, altså behandlet kalve- eller saueskinn. Disse fikk nå en ny bruk, for det ble ganske vanlig å skjære opp katolske manuskripter og bruke dem til å forsterke innbindingen av nye bøker og protokoller.

Oslo Hospitals jordebok fra har en slik forsterkning i ryggen, der en del av initialen, en dekorert førstebokstav M er synlig. Et sammenbrettet fragment av en liturgisk tekst er tredd på heftets innbinding, kanskje for å kunne gjenkjenne heftet lett og trekke det ut av en bokhylle eller stabel. Teksten er gjenkjent av Espen Karlsen ved Nasjonalbiblioteket, som plasserer den inn i liturgien «Ad vincula sancti Petri», leddene secretum og postcommunio.

Den er full av forkortelsestegn som er vanlige i middelaldermanuskripter. Den fullstendige teksten lyder:. Offerimus tibi domine placabile munus precantes ut sicut beato petro apostolo in vinculis dedisti constanciam. Ita nobis tua gracia indulgenciam operetur.

Muneris divini percepcio quesumus domine beato petro apostolo intercedente semper a nobis peccatorum nostrorum vincula submoveat.

Et pericula cuncta depellat. Det er en bønn til Herren om å løse oss fra våre synders lenker, slik han løste St. Peter fra sine lenker, og gjennom Peters forbønn, å gi oss del i nådens himmelske gave.

I følge Espen Karlsen finnes det flere manuskripter fra Oslo Hospital som er gjenbrukt på denne måten. To dobbeltblader er blitt brukt som omslag på den protestantiske presten Jørgen Madsens regnskapsbøker for i Nasjonalbibliotekets eie NB Ms. De er fra en kommentert bibel fra ca. Om det finnes flere uidentifiserte fragmenter vites ikke. Bruker De gass til å varme Deres morgenbad? Eller sverger De til elektrisitet?

Gassverket og elektrisitetsverket kjemper om Deres gunst! Idag er elektrisitet nærmest enerådende som energiform i privathjem, hvis vi ser bort fra bilismen. Men lenge var gass et alternativ for husholdningene. Fra tallet frem til etter krigen, var Oslo gassverk og Oslo elektrisitetsverk harde konkurrenter på byens energimarked.

Privatkundene utgjorde en stor del av markedet. Både gass- og elektrisitetsverket reklamerte ivrig for sine produkter, og for henholdsvis gassdrevne- og elektristetsdrevne husholdningsapparater. Kull ga gass Gassverket i Christiania ble startet i som et privat selskap. I overtok kommunen verket. Gassen ble produsert ved oppvarming av kull.

I tillegg til gass solgte man også biproduktene; koks, tjære og ammoniakk. I starten ble gassen i hovedsak benyttet til belysning, både i gater, fabrikker og på kontorer. Men gassen var langt fra enrådende på energimarkedet. Parafin var billig, og ble foretrukket i private hjem. Fra fikk gassverket konkurranse fra elektrisitetsverket. Elektrisitet ble populært, men gassverket klamret seg fast. Fra årene ble gassen anvendt i kjøkken og bad, til koking og til oppvarming av vann.

Gass var renslig og mer lettvint i forhold til parafin, ved eller koks. Den varmet umiddelbart, og var lett å regulere. Men elektrisiteten var på fremmarsj. Allerede før første verdenskrig var det helt vanlig med innlagt strøm, men den ble nesten utelukkende brukt til belysning.

Elektriske hjelpemidler for husholdningen ble utviklet etterhvert, men de var dyre i starten. Det var derfor vanlig å ha både gass og elektristitet i hjemmene. Elektristiteten overtar I mellomkrigstiden overtok elektrisitet i økende grad som energiform. Det hang også sammen med fremveksten og profesjonaliseringen av husmorrollen. Husmødrenes talskvinner var opptatt av elektrisiteten som et middel for å rasjonalisere husholdningsdriften, og som et renslig og hygienisk alternativ til sot, lukt og aske som fulgte med de gamle brenselstypene.

Man var opptatt både av elektrisitetens bruksområde, og av prispolitikken. Reklamen fra gassverket og elektrisitetsverket illustrerte bruken av gass og elektrisitet til praktiske og hverdagslige gjøremål. Omregning i antall boller og strøkne skjorter vitner både om hard konkurranse og om trange husholdningsbudsjetter.

Under energimangelen under og etter krigen, var det fremdeles behov for gass. Privatabonnentene ble stadig færre, men det var fremdeles en del kunder i industrien. Etterhvert begynte det å brenne et blått lys for gassverket. Store underskudd gjorde at man diskuterte en nedleggelse av verket. Strømforsyningen til byen ble også bedre. Gassverkdriften fortsatte imidlertid, og i åpnet man et nytt verk. Det lå på Sjursøya, og produserte gass av lettbensin. Oljekrisen i rammet gassverket hardt, og det ble nedlagt i Se Oslofilmene Gass har fremtiden for seg.

Oslo gassverk , regi: Kraft til byen , regi: Oslo Energi gjennom hundre år. Et stykke byhistorie, I samarbeid med Ruter og Sporveien, har Oslo byarkiv produsert en utstilling i anledning T-banens årsjubileum. Utstillingen har vært vist flere steder, og vil være å finne blant annet på Sporveismuseet høsten Fotograf og år ukjent.

Tullins gate, Tullinbjerget og Tullinløkka. Alle oppkalt etter personer med navnet Tullin. Men ikke en og samme. Hvem var disse personene? Tre generasjoner Tullin har gitt navn til tre ulike steder i Oslo sentrum.

Navnet Tullin kommer opprinnelig fra Tullia i Ringebu, hvor gårdbrukersønnen Guldbrand Hansen Tullin hadde sine røtter. Guldbrand Hansen fikk borgerskap som småhandler i Christiania i Han drev etterhvert en stor forretning og ble eier av en kjøpmannsgård som lå på hjørnet av dagens Karl Johans gate og Kongens gate. Her solgte han jernvarer, korn og salt. I tillegg drev han gårdsbruk på flere løkker utenfor byen.

To av løkkene lå i området mellom Hegdehaugsveien og Frognerveien. Den éne av disse, beliggende mellom nåværende Skovveien og Oscars gate, har senere fått navnet Tullinbjerget. Guldbrand Hansen Tullin overtok løkken i Guldbrand Hansen Tullin og hans kone, Ragnhild Hansdatter Dehli, ble foreldre til ham som skulle bli Danmark-Norges store dikter på tallet; nemlig Christian Braunmann Tullin — Han var særlig ettertraktet som forfatter av bryllupsdikt, gravskrifter og andre bestillingsdikt til diverse familiebegivenheter; det som kallesleilighetsdikt.

Ved siden av å skrive dikt og essays, var han i ledelsen av Fåbru spigerverk på Lysaker. Det var stefaren, Claus Terkildsen Koefoed, som eide spikerverket. I fikk Chr. Tullin embete som viserådmann i Christiania, og i ble han rådmann. Han var utdannet prest, med teologisk embetseksamen fra Universitetet i København fra Tullinsgate, som strekker seg fra St.

Olavs gate til Holbergs plass, er oppkalt etter ham. Det var byens mest velstående som kunne unne seg den luksus det var å hyre en dikter til å skrive og framføre vers i selskapelige anledninger. Som leilighetspoet fikk derfor Tullin delta på en rekke av elitens fester. Tullinløkka er oppkalt etter Christian Braunmann Tullins sønn; kjøpmann og hoffintendant Claus Tullin — Han var gift med Henriette Tullin, født Wilster, som var skuespillerinne ved Christiania Privattheater.

I kjøpte Claus Tullin hele Ruseløkken. Staten overtok Ruseløkken i , og kunne dermed anlegge en oppkjørsel til slottet fra dagens Karl Johansgate. Tullinløkka ble fraskilt fra Ruseløkken i Oslo byleksikon Walmann, Anette: En studie av elitens selvforståelse med utgangspunkt i Christian Braunmann Tullins diktning. Foto fra Oslo byarkiv: Det oppsto en forestilling om at den varme og tørre sommeren skyldtes at guden Dumuzi var død.

For å sikre hans gjenkomst måtte han ha samleie med gudinnen Inanna , slik at naturen kunne vekkes til live. Mange vakre kjærlighetssanger forteller om det erotiske forholdet mellom Inanna og Dumuzi.

Etter hvert ble den lokale kongen identifisert som guden, og mange kjente forskere, som Samuel Noah Kramer, mente at det ble gjennomført et hellig bryllup hieros gamos mellom Inannas prestinne og kongen i forbindelse med nyttårsfeiringen, akitu-festen.

Andre forskere mener det finnes lite skriftlig dokumentasjon på at slike bryllup, mellom levende personer, ble gjennomført i Sumer. Et annet synspunkt er at slike sermonier kan ha funnet sted i tidlig sumerisk tid tallet fvt. Foreningen mellom Innanna nå kalt Ishtar og Babylons hovedgud Marduk ble ansett som avgjørende både for landets fruktbarhet og rikets sikkerhet.

Hovedtempelet i Babylon, Esagila , var sentrum for den babylonske nyttårsfeiringen. Mange har hevdet at det da fant sted en forening mellom guden Marduk, representert ved kongen, og Ishtar, representert ved en prestinne. Dette er imidlertid svært usikkert. Man vet imidlertid at gudestatuer ble sendt til hverandres templer, og at mannlige og kvinnelige statuer slik ble forenet. Ugarittekstene omfatter flere myter om forholdet mellom hovedguden El og hans hustru Ashera , samt om fruktbarhetsguden Baal og hans søster Anat.

Bibeltekstene er fulle av fordømmelse av kanaaneisk religion, og tidligere teologer mente derfor det måtte ha foregått utuktige handlinger i templene. Det er rimelig å anta at både menn og kvinner hadde sitt virke ved templene, men i henhold til moderne forskning finnes det ingen belegg for at det har vært seksuelle handlinger involvert i kulten, noe som likevel ikke beviser at slike handlinger ikke kan ha funnet sted. Den offisielle israelittiske tempelkulten omfattet såvidt vi vet ikke kvinnelige kultfunksjonærer prestinner, sangerinner , men bibeltekstene forteller likevel om at kvinner oppholdt seg på tempelets store område.

Vi leser at kvinner sørger over Dumuzi, hvis hebraiske navn var Tammuz , ved inngangen til tempelet i Jerusalem Esekiel 8, Kvinner i Jerusalem knar deig for å bake offerkaker til Himmeldronningen muligens Ishtar, Astarte eller Ashera og kvinner vever klær til Ashera i tempelet 2.

All slik kult blir fordømt av de lærde som skrev bibeltekstene. Bibeltekstene forbyr også israelittene å bli « kedeshim » hellige menn eller « kedeshot », hellige kvinner 5. Slike personer skal ha virket ved både lokale helligdommer, støtter og altere. Flere steder gis det også klar beskjed om at det arbeider slike hellige personer i eller ved det første tempelet, og at det er strengt forbudt å oppsøke disse 1.

Kongebok 14, 24; 2. Hva deres oppgaver besto i er likevel ikke klart. Enkelte forskere har hevdet at det akkadiske kadishtu betyr «hellig kvinne», men at det liknende hebraiske kedesha , må bety «kult-prostituert».

Denne direkte sammenkoblingen mellom horer og hellige kvinner finnes imidlertid kun i bibeltekstene. Bibeloversettere bruker likevel ord som tempelprostituerte, tempelhorer, «menn som driver tempelutukt» eller «urene».

Men vi hører også at israelittiske menn ofrer sammen med de såkalte kedeshot Hosea 4,14 , som norske bibeloversettelser gjengir med «tempelhorer» eller «tempelskjøger». Det er umulig i dag å fastslå hvorvidt det ble praktisert former for alternativ kult, som også omfattet seksuelle handlinger, i tilknytning til tempelet i Jerusalem i tiden før eksilet i Babylon — fvt.

Vi kan heller ikke utelukke at det foregikk kommersielle seksuelle handlinger på og rundt tempelets område, ikke minst i forbindelse med de store pilegrimshøytidene da store menneskemengder kom til Jerusalem for å ofre, men bevis for at slik virksomhet fant sted har vi ikke.

Religion of the Semites, s. Schocken, New York opprinnelig utgitt i Foreslå endringer i tekst. Foreslå bilder til artikkelen. Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Del av relieff i terrakotta, fra ca. Elfenben, nyassyrisk fra —tallet fvt. From Whores to Hierodules. Ancient Art and Its Historiography. Sumeriske skrifter, i serien Verdens hellige skrifter.

The Myth of Sacred Prostitution in Antiquity. Cambridge University press, Studies in Honour of Kevin J. In the Wake of the Goddesses.

..

BILDER AV JENTER LILLESTRØM THAI MASSASJE

Prostitusjon oslo old

Allerede før første verdenskrig var det helt vanlig med innlagt strøm, men den ble nesten utelukkende brukt til belysning. Å forstå hvordan hendelser henger sammen og hvorfor sex web poland escort service valgte som de gjorde kan hjelpe oss i å forstå våre egne valg. Petterson forklarte at han ville kjøpe noe av nabotomta, og bygningskommisjonen ser ut til å ha godtatt dette. I den grad de kan dokumenteres, ligger de der. Jeg har alltid vært historieinteressert. Tukthusprotokollen fra viser i tillegg at moren selv hadde blitt anklaget for prostitusjon, prostitusjon oslo old, og dømt for «Natteløben». Tilgang til informasjon om hva som finnes i arkivene er viktig, men alt trenger ikke være søkbart på nettet. Forestillingene om kvinner som utførte seksuelle handlinger i templene oppsto allerede i oldtiden og var hovedsakelig basert på den greske historieskriveren Herodots fortellinger om hva som foregikk i templene i Babylon. Jeg tror skam er lammende og skadelig. Det enkleste er prostitusjon oslo old telle de som står på gata og antall SOM annonser på nett. Både menn og kvinner som befant seg på bordell skulle straffes — menn med fengsel og kvinner med piskestraff eller tukthus-arbeid. Neste artikkel Next post: Rolfsen Privat foto Jeg har derfor i år lansert noen morslinjeprosjekter. Prostitusjon oslo old